Historien om Gunnar

Historien om Gunnar !

29.12.1923 - 10.12.2020








Gunnar ble født den 29. desember 1923.

Han var sønn av Lorentz Hansen og Gerda Anette Hansen.


Gunnar var den tredje i rekken av barn. Erik som var eldst, var hele 11 år eldre enn ham.


Både Erik og  søsteren Gerd fikk difteri, Erik klarte seg ignennom sykdommen men Gerd døde

fordi hun var yngre og hadde ikke den samme motstandskraften til og stå i mot sykdommen

som storebroren hadde. Hun ble bare 22 måneder gammel.

Gerd døde nesten fire år før Gunnar kom til verden. 


Mye sykdom i familien preget Gunnar, " Far " som han kalte pappan sin

var skipsfører og styrmann og kom hjem sporadisk, enten fordi han

fikk avløsing som skipsfører eller fordi han var syk eller rett og slett lengtet hjem til kone og barn.

Av gamle vidtnesbyrd og attester, kan vi i dag lese at Lorentz Hansen var en høyt respektert

og svært dyktig skipsfører og han fikk veldig gode attester fra sine overordnede igjennom alle år som sjømann.


Erik var full av "spilopper" og tok med seg Gunnar på de mest utrolig utflukter.

En gang ble Gunnar plassert på en barnevogn og sendt utfor Himmelstigen på Presthagen,

fordi Erik var spendt på om broderen ville være like hel når han kom ned.

Han ble  også sendt utfor hoppbakken på Virik på kjelke, og han ble låst inn i farens skips sekk

når Erik skulle være barnevakt og han og noen kammerater skulle leke, når mor ikke var hjemme.


Noen år senere ble Erik som var blitt en ungdom, innlakt på tuberkulosehjemmet i Preståsen og ble isolert der i hele 8 år.


Da Gunnar var ca. 8 år døde hans far av tæring bare 47 år gammel.

Tæring var en betegnelse for lungeruberkulose, som gjenspeiler det at pasienten "tærer hen".


Gerda eller " mor " som han kalte henne, var en svært streng og ærekjær mor for sine barn.

En kan bare forestille seg hvilken utfordring dette var for henne, 

både etter sorgen av og miste et barn, og etter hvert også og miste mannen sin så alt for tidlig.

I tillegg så var Erik  på tuberkulosehjem.


Dengangen var det ingen sosialhjelp eller folketrygd, kun det man kaldte "fattigkassa"

og det var helt uaktuelt for henne og be om støtte der, det ville vært forbundet med stor skam. Hun måtte jobbe og jobbe

for og få endene til og møtes, som den ærekjære damen hun var.


Dette medførte seg at Gunnar ble gående mye for seg selv, når mor var ute og

arbeidet sent og tidlig, for og få endene til og møtes økonomisk.


Hun førte regnskap for andre og hun leide ut sitt handelsbrev ved siden av og

vaske på kino og være serveringsdame på Granholmen sommerhotell,

som var drevet av slektninger.


Gunnar måtte gå og legge seg allene, og for og kjenne seg trygg, tok han nattklærne til mor,

for å kjenne lukten av henne.


Noen skolegang utover folkeskole, var det ikke snakk om. Mor sendte han direkte ned til 

Sandefjords Blad for og være "visegutt" og gå med aviser, allerede samme dag

som skolegangen var over.


Gunnar var en liten pusling av en guttunge, og han oppsøkte miljøer

innen idrett, hvor han kunne dilte med der det var ungdom. Han oppsøkte miliøet

rundt Sandar Idrettsforening, og han ble en svært god målmann på fotball laget der.


Etterhvert som Gunnar ble eldre, bestemte Mor, at han skulle arbeide

på " SVÆRSTAD " som gårdsgutt..

Hun hadde gjort avtale med sin søster Augusta og hennes mann Asbjørn.


Det ble så som så med betalingen, og de få pengene Gunnar tjente, tok mor seg av.


Gunnar var mye syk, og etterhvert ble det bestemt at "mandlene" hans skulle taes.


Dette ble startskuddet til at Gunnar begynte og vokse seg stor og sterk.


Som " gårdsgutt "hos onkel Asbjørn, fikk han etterhvert både kost og losji,

og ble en sterk ung mann som kunne settes til og gjøre tungt gårdsarbeide.


Han delte et trekkfult rom i "bryggerhuset "med en eldre dreng, som var

tilbakestående og kunne virke skremmende på han om natten.


Gunnar ble sendt til onkel Asbjørn sin gård " Slettholt " i Kodal for og hugge

og hente tømmer om vinteren.

Turen hjemmover med fult tømmer lass med hest og tømmerslede, var en hel dags tur.


Om våren drev Gunnar med og tømme og spre møkk ifra utedoen og dynga  til dyrene på gården.


Han ble satt til og pløye jordene som hørte til gården, og han ble sendt ut til andre gårdsbruk 

i nærheten som trengte hjelp. 

Han kjørte fast melkerute til kunder som gården hadde, og han brøytet snø om vinteren på kirkegårdene.

Alt arbeide ble selvførgelig gjort med hestene som var på gården.


Etterhvert så bryter det ut krig i Norge, Gunnar var blitt en ung mann i begynnelsen av 20 åra, og han hadde stadig fast arbeide på " Sværsta ",

Erik var nå ute av tuberkelosehjemmet og var en voksen mann som var passert 30 år.

Erik fikk selvførgelig arbeide på " Sværsta " han også. 

Gunnar og Erik kom stadig nærmere hverandre, til tross for den store alders forskjelden, og brødrene påtok seg stadig arbeide i sammen, der det kunne tjenes

noen ekstra "slanter" i krigs årene.


Når freden kom i 1945, var Erik og Gunnar blandt de som " pyntet byen " til fest.


Brødrene var også blandt de som ryddet opp etter " Tyskerne " i tiden etter krigen,

rundt om i Sandefjord.


Gunnar har i hele sitt lange liv vært " Høyre mann", og han var medlem av unge Høyre og

fartet rundt om på stevner og møter over hele Vestfold. Flere av de unge mennene 

som var i dette miljøet som Gunnar var midt oppe i, ble senere lederskikkelser i Høyre, stortings politikere og også statsråder.


På ett av Høyre stevnene, som ble avholdt på " Granholmen " traff han Unni.

Unni hadde nemlig på seg en veldig spesiell merke nål, som Gunnar fattet veldig interesse for.

Merkenålen var nemlig klubbmerket til Sandefjord Ballklubb.

Klubbnålen og jenta som bar denne, satte alle følelser i sving, hos den unge mannen.

På denne tiden var lokalbefolkningen i Sandefjord  veldig optatt av igjenreising av byen og lokalsamfunnet etter 2. verdenskrig, og byens store stolthet var Sandefjord Ballklubb.

Denne nålen som Unni bar, var det få forundt i Sandefjord og bære. Den kostet en del penger 

og anskaffe, så dette var et tegn på velståenhet og status. Dette var noe som ville være uoppnåelig for Gunnar og skaffe seg selv.

Gunnar som var en pen og kjekk ung mann, begynte derfor og "kurtisere" rundt Unni,

og han passet på og gå turer rundt hennes familie sitt bosted i Solvangveien i Nybyen.

Dette førte til at Unni fattet interesse også for Gunnar, noe som førte til at Unni sine foreldre

ønsket en nærmere titt på den unge mannen, som tilstadighet sirklet rundt deres datter.

Gunnar ble derfor invitert inn for og spise kveldsmat, ved flere anledninger.

Gunnar var nemlig ikke  helt ukjent for mamma Ragnhild, for Gunnar hadde

nemlig vært hos familien Larsen tidligere. Han hadde kjørt gjødsel til dem med hest,

fra gården på Sværstad.

Gunnar var en svært hjelpsom og høflig ung mann, noe som også falt i godt ann hos pappa Einar.


Etterhvert så ble Unni og Gunnar et par, men lykken fikk seg en prøvelse da Unni sin far Einar,

bestemte at hele familien skulle flytte til Amerika.

Unni og Gunnar var svært forelset, og Unni ville sletts ikke flytte, men pappa Einar sto på sitt.

Einar var forettningsmann og hadde Bilverksted på Moveien. I tillegg så hadde han

bodd i Amerika i yngre år, og hadde også reist tilbake dit flere ganger,

han hadde også mange venner derborte.

Avreisen til familien Larsen skulle finne sted i løpet av ett år.

Unni og Gunnar tok derfor og forlovet seg. Da det var så kort tid til at familien Laren skulle flytte, bestemte Unni seg for å gå ett år på handelsskolen. Gunnar skulle reise på hvalfangst,

og så skulle han etterhvert gå i land i New York, når Unni sin familie hadde etablert seg 

i det nye landet. Etter et års tid gikk Gunnar i land i New York og Gunnar ble anstendig

innlosjert på gutterommet i sammen med den kommende svogeren Reidar, som fortsatt var en "guttunge". Gunnar og Reidar fikk på denne måten et spesielt nært vennskap. Gunnar fikk selvsagt

jobb i svigerfars sitt bilverksted og Autogarage i Brooklyn. Han ble også en del av det Norske fotball laget "Gjøa", som sjøfolk og fastboende i Brooklyn bl.a. spilte serie fotball i mot andre klubber og land. Gunnar var med på og vinne National League i U.S.A. med "Gjøa" den tiden han

spilte fotball i klubben. Gunnar ble sett på som en god målvakt.


Lørdag 28. oktober 1950  ble det feiret bryllup og vielsen fant sted i Den Norske Sjømannskirke, 

33 FirstPlace i Brooklyn U.S.A. mellom Unni Gjerløw Larsen,654 -75.St. Brooklyn og Gunnar Roger Hansen. Brudens søster var Bente Gjerløw Larsen var maid of honer (forlover for Unni) og 

og Mr. John Larsen best man of honor (forlover for Gunnar).


På gjestelisten i tillegg til Unni sine foreldre og søsken, var bl. a. Gunnar sin onken Arthur Hansen med kone, som var en eldre bror av Gunnar sin far. Bill Larsen som var halvbror av svigerfar.

Unni og Gunnar sine nære venner Mr. and Mrs. Kaare Olausen (Baby og Kaare)

Gjester forøvrig var venner av familien ifra Sandefjord  som bodde i Brooklyn, og som selvførgelig var en del av miljøet i Sjømannskirken.


Unni og Gunnar innredet noen rom i kjelleren til Unni sine foreldre. De levde et veldig sosialt liv, med mange gode venner. Baby og Kaare, Tulla og Abel var blandt de aller beste vennene deres.


Sjømannskirken sto også veldig sentralt i livet til Gunnar og Unni, og familien hadde et

godt forhold til Sjømanspresten Sørås.


Etter 5-6 år ble hjemlengselen til Sandefjord så stor, at de bestemte seg for og flytte tilbake til gamlelandet og trygge omgivelser.

De første månedene bodde Unni og Gunnar hos Gunnar sin mor, men etter en tid så

skaffet de seg egen leilighet i Doktorgården i Prinsensgate.


Gunnar fik seg jobb hos Bilservice men etterhvert ble han tilbudt jobb hos 

Sandefjords Bryggeri. Der jobbet han som både kjellermester med ansvar for ølbrygging, og som

altmuligmann.

I 1957 ble Per født, og etterhvert ble det behov for en større og mere praktisk leilighet,

Den nå lille familien bosatte seg i helt ny firemannsbolig i Beintegata i Sandar. 


Nære vennskap ble etablert med naboene Bjørg og Kjell Evensen som også hadde en liten gutt

som var blitt en veldig nær lekekamerat til Per.


Gunnar som  hadde god kjenskap til biler, ble en veldig ettertraktet nabo, når noen hadde bilproblemer.


 Livet i en leilighet, ble etterhvert litt intenst, og Gunnar og Unni hadde lyst på ett "fri sted".

Forberedelser ble gjort, og hyttetomt annskaffet på "Aue" ved Grubesand i Vesterøya.

Gunnar reiste rundt og sanket brukte byggematrialer og kreativitenten var stor.

Gunnar sin kussine Inger og hennes mann Knut skaffet seg også hyttetomt i det samme området.

Hytta ble snekret sammen, og Unni gikk rundt med kvist for og finne ut hvor Gunnar skulle grave en brønn. Gunnar og Unni var veldig nære venner med Inger og Knut, og de hadde mye omgang

med hverandre.


I 1961 ble så Tom Erik født. Det var mye familie besøk på hytta og også myange kaffekopper og middager som ble forventet servert når det kom gjester. Fisketurer ble det også mange av.

Dette ble etterhvert en belastning for Gunnar og Unni, både når de var hjemme eller på hytta.

Leiligheten i Beintegata ble for liten, og det var mye pes med mange naboer og mye familie som

spiste av deres fritid, samt trappevask og mange hensyn som skulle taes.

Gunnar hadde også en del utfordringer med mye sykdom og maveproblemer og innleggelser på sykehus.


Gunnar og Unni begynte og se seg om etter en egen eiendom. Di så på eneboliger og tomter,

men det var ikke det som var drømmen for dem.

Etterhvert så begynte de og se på småbruk, og fandt så gården på "From".